Animasjonsserien "Rolling with The Ronks" som går på Disney Channel og Disney XD har endret navn til "The Gronks" før den kom til Norge. I serien sier de "Gronkerne". Ta bort den første bokstaven og prøv å ikke flire... Disney-filmen Moana måtte også endre navn til "Vaiana" på grunn av en skuespiller innen et visst yrke med samme navn. Sukk, gode gamle Disney.onsdag 1. november 2017
"The Ronks" får ny tittel i Norge
Animasjonsserien "Rolling with The Ronks" som går på Disney Channel og Disney XD har endret navn til "The Gronks" før den kom til Norge. I serien sier de "Gronkerne". Ta bort den første bokstaven og prøv å ikke flire... Disney-filmen Moana måtte også endre navn til "Vaiana" på grunn av en skuespiller innen et visst yrke med samme navn. Sukk, gode gamle Disney.
Ducktales 2017 førsteinntrykk (Eventyr med Ole, Dole og Doffen)
Vi har fått mange nye versjoner av gamle tegnefilmer i det siste, vanligvis langt verre enn originalen. Cartoon Network har gitt oss Powerpuff Jentene (2016), Ben 10 (2016) og Teen Titans Go. Ingen av disse har blitt særlig godt tatt imot, spesielt sistnevnte. Boomerang derimot har kommet med et dusin oppfølgere basert på klassiske Hanna Barbera tegnefilmer fra 30 til 70-tallet, som "Scooby Doo", "Tom & Jerry", "Wacky Racers" og "Looney Tunes". De er helt ok, for det meste. Netflix kom med "Den Magiske Skolebussen (2017), en av de mest kritiserte ny-versjonene så langt. Animasjonen var drastisk nedgradert i forhold til Fox Kids-serien og alle figurene har mista all personlighet de hadde. Nickelodeon traff spikeren på hodet med TV-spesialer av klassikere som "Hey Arnold" og "Rockos Moderne Liv", hvor de beholdte alt mer eller mindre likt slik det var før. Et perfekt eksempel på hvordan "reboots" gjøres riktig. Nå gjør Disney sin entré i rampelyset og ønsker å gjenopplive en av deres mest suksessrike tegnefilmserier noensinne. Blir dette et nostalgisk mesterverk, eller enda en flopp?
Først skal vi ta en titt på oversettelsen til norsk. Den eneste stemmen fra originalen som gjør en tilbakekomst er "Harald Mæle" som Skrue McDuck. Han hadde opprinnelig også stemmen til Rotor i originalen, men han er nå byttet ut med "Anders Bye". Rulleteksten i slutten av episoden nevner at "Ivar Nørve" (B-gjengen medlem 1 i originalen) og "Anders Hatlo" (B-gjengen medlem 2 og Snadrik i originalen) også skal være med, men det er fortsatt usikkert hvem disse to skal spille i denne versjonen. Donald har fått enda en ny stemme, denne gangen spilt av Ståle Dammen Ek, og han gjør en svært god jobb. Han høres mer ut som Rune Alstedts versjon av Donald. Ole, Dole og Doffen er stemmegitt av Marit Maurstads tre sønner, som passer svært godt da hun originalt hadde stemmene til hele trioen. Dessverre er teksten i introsangen helt forskjellig, der blant annet den klassiske delen "Eventyr med Ole, Dole og Doffen, aha!" har blitt "Ducktales, Woohoo!", som ærlig talt høres kleint ut på Norsk.
Serien er modernisert på alle de nødvendige områdene. Originalen gikk ganske raskt frem med å fortelle hvordan Ole, Dole og Doffen endte opp hos Skrue, men her får vi en lang og fin oppbygging som viser nøyaktig hva som skjedde og hvorfor. I likhet med den gamle serien er Onkel Skrue kald mot guttene i starten, men begynner gradvis å bli glad i dem i løpet av den første episoden. I neste episode får vi se vår gode, gamle antagonist, Gullbrand Gråstein, som planlegger å finne Atlantis før Skrue gjør det. Episoden slutter på en cliffhanger, hvor vi får vite at Ole, Dole og Doffens mor har vært borte lenge. Denne timeslange spesialepisoden gir deg et inntrykk av hvordan resten av serien kommer til å bli: litt eventyr, litt figurutvikling, og en lang, sammenhengende historie.
Det bør nevnes at Ducktales 2017 er mye mer overnaturlig enn før. Vi får se både spøkelser, drager og monstre allerede i første episode. Tegnestilen har gjort selv de sterkeste tilhengerne av serien skeptiske og minner mye om tegneseriestripene man finner i VG, istedenfor de detaljrike tegningene i den gamle serien. Til tross for dette gjør selve animasjonene opp for det: Figurene har livlige bevegelser og det skjer konstant noe i bakgrunnen. Noen av design-valgene er derimot ganske spesielle, da Gråstein nå har blitt tre ganger så brei som før, og Fru Vagle ligner en body builder. Ole, Dole og Doffen har fått tre forskjellige personligheter (Kvakkpakket, anyone?) og Vagle er nå en mer standhaftig kvinne som er streng på regler og rutiner.
Alt i alt vil jeg si at serien gjør en svært god jobb med å holde seg relevant i en mer moderne tid. Ting er ikke som før, og visse endringer er nødvendige for å holde på oppmerksomheten til dagens unge. Men ulikt mange andre "reboots" beholder serien alt det som gjorde originalen så tidløs: Elskverdige figurer, en sjarmerende tegnestil og sist og ikke minst, en drøss med nye, spennende eventyr! Dette er et perfekt eksempel på en serie som passer alle aldre, og ulikt Cartoon Networks forsøk på reboots, er den ikke kun siktet mot barn, men også mot den eldre fansen.
Først skal vi ta en titt på oversettelsen til norsk. Den eneste stemmen fra originalen som gjør en tilbakekomst er "Harald Mæle" som Skrue McDuck. Han hadde opprinnelig også stemmen til Rotor i originalen, men han er nå byttet ut med "Anders Bye". Rulleteksten i slutten av episoden nevner at "Ivar Nørve" (B-gjengen medlem 1 i originalen) og "Anders Hatlo" (B-gjengen medlem 2 og Snadrik i originalen) også skal være med, men det er fortsatt usikkert hvem disse to skal spille i denne versjonen. Donald har fått enda en ny stemme, denne gangen spilt av Ståle Dammen Ek, og han gjør en svært god jobb. Han høres mer ut som Rune Alstedts versjon av Donald. Ole, Dole og Doffen er stemmegitt av Marit Maurstads tre sønner, som passer svært godt da hun originalt hadde stemmene til hele trioen. Dessverre er teksten i introsangen helt forskjellig, der blant annet den klassiske delen "Eventyr med Ole, Dole og Doffen, aha!" har blitt "Ducktales, Woohoo!", som ærlig talt høres kleint ut på Norsk.
Serien er modernisert på alle de nødvendige områdene. Originalen gikk ganske raskt frem med å fortelle hvordan Ole, Dole og Doffen endte opp hos Skrue, men her får vi en lang og fin oppbygging som viser nøyaktig hva som skjedde og hvorfor. I likhet med den gamle serien er Onkel Skrue kald mot guttene i starten, men begynner gradvis å bli glad i dem i løpet av den første episoden. I neste episode får vi se vår gode, gamle antagonist, Gullbrand Gråstein, som planlegger å finne Atlantis før Skrue gjør det. Episoden slutter på en cliffhanger, hvor vi får vite at Ole, Dole og Doffens mor har vært borte lenge. Denne timeslange spesialepisoden gir deg et inntrykk av hvordan resten av serien kommer til å bli: litt eventyr, litt figurutvikling, og en lang, sammenhengende historie.
Det bør nevnes at Ducktales 2017 er mye mer overnaturlig enn før. Vi får se både spøkelser, drager og monstre allerede i første episode. Tegnestilen har gjort selv de sterkeste tilhengerne av serien skeptiske og minner mye om tegneseriestripene man finner i VG, istedenfor de detaljrike tegningene i den gamle serien. Til tross for dette gjør selve animasjonene opp for det: Figurene har livlige bevegelser og det skjer konstant noe i bakgrunnen. Noen av design-valgene er derimot ganske spesielle, da Gråstein nå har blitt tre ganger så brei som før, og Fru Vagle ligner en body builder. Ole, Dole og Doffen har fått tre forskjellige personligheter (Kvakkpakket, anyone?) og Vagle er nå en mer standhaftig kvinne som er streng på regler og rutiner.
Alt i alt vil jeg si at serien gjør en svært god jobb med å holde seg relevant i en mer moderne tid. Ting er ikke som før, og visse endringer er nødvendige for å holde på oppmerksomheten til dagens unge. Men ulikt mange andre "reboots" beholder serien alt det som gjorde originalen så tidløs: Elskverdige figurer, en sjarmerende tegnestil og sist og ikke minst, en drøss med nye, spennende eventyr! Dette er et perfekt eksempel på en serie som passer alle aldre, og ulikt Cartoon Networks forsøk på reboots, er den ikke kun siktet mot barn, men også mot den eldre fansen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)